Hof Toppers er et eventyr som startet for en del år tilbake for min del. Jeg var med på Toppersen for første gang så langt tilbake som i 2011. Den gangen var jeg en del yngre, mer uerfaren og visste overhodet ikke hva som ventet meg. Det endte med «mageplask», DNF og en litt såret stolthet.. Jeg hadde jo INNMARI lyst på den svarte 10 Toppers finisherskjorta!! Det ble dog starten på en 2 års lang jakt på en skjorte som betyr utrolig mye for meg personlig den dag i dag. Etter «mageplasket» forsto jeg fort at det måtte en del trening og innsats til for å kunne realisere drømmen min – som vokste seg større og større 🙂 Etter hvert som 2012 versjonen av Hof Toppers kom nærmere og nærmere ble jeg rådet av en lokal kjentmann å gå ned fra 10 til 5 Toppersen, fordi han mente jeg ikke var klar for 10 Toppersen. Han var dønn ærlig og sa rett ut at formen min ikke var helt der den burde være. Etter litt tankevirksomhet innså jeg at han hadde rett, og svelget derfor en «stor kamel» og ba om å bli satt ned til 5 Toppers Duathlon. Det endte med at jeg hadde mitt livs tyngste dag, og kom inn som nest siste deltager på Hof 5 Toppers Duathlon 2012. Det sørget for at jeg fikk den hvite finisherskjorta til odel og eie 🙂
Der og da bestemte jeg meg for at jeg SKULLE klare 10 Toppersen neste år (altså i 2013) Flere kikket rart på meg og ristet vel også litt på hodet – jeg sleit jo med å klare 5 Toppersen!! DET trigget meg noe så indelig, og motivasjonen var enorm med tanke på å nå målet. Jeg tok et valg, og bestemte meg for å ta konsekvensene av det. Jeg fikk Tore Haugen til å bli Coach for meg, jeg fulgte treningsopplegget hans til punkt og prikke og jeg var i Toppersløypa både seint og tidlig. Jeg kunne kjenne smaken av den svarte finisherskjorta og hadde bestemt meg for at ALT var mulig – og at JEG var en av de få damene som SKULLE sitte med 10 Toppers skjorta etter at 2013 arrangementet var i havn. Tror jeg aldri har jobbet så intenst, målrettet og hatt et så stort ønske om å oppnå noe som dette 🙂 Det sitter mellom øra fikk jeg beskjed om! Jeg så for meg hele løypa, løste utfordringene i hodet lenge før konkurransedagen og så meg selv løpe over målstreken! Og JAGGU MEG klarte jeg endelig, etter 3 forsøk og 2 år – å gjøre meg fortjent til den svarte 10 Toppers Duathlon finisherskjorta!!
Der og da trodde jeg at jeg var ferdig med Hof Toppers, jeg hadde jo klart å gjennomføre begge distansene. Men skjebnen ville det annerledes! I 2015 arrangerte Hof IL både Duathlon og Ultraløp. De valgte å arrangere et ultraløp med 2 distanser, og det man fikk når man kom i mål var medalje og selvfølgelig en finisherskjorte (!!!). Man fikk hvit skjorte for å delta på ultradistansen 46 km og SVART skjorte for å delta på 75 km distansen. Da kan dere vel tenke dere hva som summet rundt i hodet mitt?? De som kjenner meg ble ikke overrasket når de hørte at jeg kunne tenke meg å gå for svart finisherskjorte – når man først skal ut på glattisen, så kan man jo like godt gjøre det skikkelig?? Jeg hadde jo løpt 1 Marathon, så da måtte det jo være mulig å overleve den nesten dobbelte distansen?? Noen lurte selvfølgelig på om jeg hadde blitt helt gal..hehehe..
I min verden er ALT mulig, og jeg mener bestemt at det umulige bare tar litt lengre tid (for å kunne bli mulig) Jeg har såpass selvinnsikt at jeg forsto at for å få til dette så måtte jeg få hjelp med treningsopplegget. Etter en samtale med en god venninne av meg falt valget på Sondre Amdahl, som er en av Norges og verdens beste ultraløpere. Jeg krysset fingre for at han kunne hjelpe en liten skillpadde på vei mot et mål så stort som et fjell – og sa til meg selv at ALT er mulig, og «det ordner seg alltid for snille jenter» – Sondre viste seg å være en utrolig hyggelig kar med utrolig peil på sitt felt. Han var veldig klar for å coache meg mot mitt mål, og mente fra start av at jeg kunne nå målet mitt – som var å gjennomføre Hof Toppers Ultraløp, 75 km innenfor tidsfristen 🙂 Fra denne dagen var jeg fast bestemt på å gjennomføre et nytt Topperseventyr 🙂 Et av mine største og kanskje mest krevende eventyr til dags dato!!
Sondre ga meg selvtillit og bygde meg sakte opp til å tåle større løpsmengder, og krydret treningsøktene med litt intervaller, tempoøkter og annet snadder. Han fikk meg til å falle for Hof viltre natur og Topper helt på nytt, og var medansvarlig for at jeg fikk den enorme løpsgleden igjen. Det å delta på Hof Toppersen har alltid vært magisk, med sin fantastiske stemning, herlige frivillige, flotte deltagere og livet i løypa 🙂 Plutselig så jeg for meg løypa i hodet mens jeg løp på mølla, og merket plutselig at godfølelsen fra når jeg kom i mål på 5 og 10 Toppersen satt inne i hjertekroken. De gode minnene fra tidligere deltagelser, og alle de gode rådene fra de lokalkjente deltagerne runget i ørene mine. Et godt tegn!!
Etter hvert som årets Hof Toppers nærmet seg så ble jeg brått litt usikker, og vaklet litt i den klokkeklare troen på at ALT er mulig og at jeg kan, vil og klarer alt. Jeg ble litt redd for ikke å nå målet, har jo jobbet så innmari bevisst for dette nesten et helt år. Fallhøyden ble plutselig litt større enn det jeg så for meg. I de siste ukene før ultraløpet her i Hof så hadde jeg flere samtaler med Sondre, og jeg tok etter hvert et valg om at jeg bare skulle hoppe uti det ukjente – og SATSE ALT på at Sondre hadde rett. At jeg ville klare det! De siste dagene før 13. august fant jeg igjen troen på at jeg ville sitte med den svarte finisherskjorta innen den kvelden var omme 😀
Det var utrolig rart, herlig og utrolig spennende å stå opp 13.august. Plutselig var dagen her, det var nå jeg skulle vise hva jeg kunne klare! Jeg hoppet i klærne, tok på meg løpevesten som var lagt klar kvelden før og spiste litt havregryn før jeg dro opp mot Hof Hallen. Jeg kom opp, lettere nervøs og LITT spent for å si det mildt! Shitt – jeg skal løpe 75 km!! Hallo?? Hva er det jeg driver med?? Det som møtte meg når jeg kom opp var mange muntre og smilende frivillige, som allerede da (i gryningen) hadde satt stemningen for dagen 🙂 Jeg fikk mange oppmuntrende kommentarer, klapp på skuldra og flere klemmer. Utrolig herlig å bli møtt sånn når sommerfuglene blir til elefanter i magen!! Det begynte snart komme flere deltagere, og man kunne se, føle og høre at andre også hadde noen små og store sommerfugler i magen. Praten gikk lett, og vi utvekslet litt informasjon om dagens løype – og ønsket hverandre lykke til 😀 Jeg fikk gode tips fra de som er mer erfarne enn meg, tips som kom godt med i løpet av dagen. Venner og kjente kom til, og vi fikk flere klemmer og lykkeønskninger. Etter hvert ble det klart for breefing – og vips så var vi klare for å sette i gang..
Klokka 09.00 gikk startsskuddet, og vi var plutselig i gang. Jeg la meg bakerst, og holdt et tempo som var greit for meg (skillpaddetempo) Planen var å løpe offensivt, og jobbe for å få en best mulig tid inn mot runding ved skolen (på 29 km) Videre var beskjeden fra Sondre at jeg skulle jobbe med å holde et jevnt tempo, og være effektiv og gå på. Ikke gi meg! Den første delen av løypa gikk som en drøm (i min verden da..hehe) Kanelen og Tuftfjell ble gjennomført uten store utfordringer – jeg koste meg hele veien, traff på utrolig flotte og hyggelige frivillige og fikk mange hyggelige og motiverende tilrop fra de som kom nedover fra toppen – når jeg var på vei oppover 🙂 Det gikk greit oppover, og jeg løp fortere enn noen gang nedover. Jeg var i bobla mi, smilte, lo og hadde en utrolig god indre dialog. Til tider kunne jeg nesten kjenne at Sondre satt på skuldra mi – heiet og kom med gode råd.
På veien inn mot skolen møtte jeg på flere som deltok på duathlondelen (de sykler og løper) og tok en «high five» med en jeg kjenner godt, og som har gitt meg mange gode råd og gode ord. Det var motiverende og møte han og få et stort smil med meg på veien. På skolen hørte jeg en stemme som ropte «heia Mamma» – det var Minsten og min bedre halvdel som hadde kommet opp for å heie og gi meg ny giv før jeg startet på veien opp mot Stordalen og Skibergfjell. Det var utrolig deilig å få flere knusekoser og få beskjed om at jeg var supersprek 🙂 Jeg var sist i løypa, men det hadde ingen betydning for Mini – han var stolt av Mamman sin han ❤ Herlig! På veien opp mot Skibergfjell kom det 2 stykker nedover, de valgte å bryte pga en kneskade som var på vei til å gå opp igjen. Vi slo av en liten prat, og de spurte om jeg ville overta litt mat, gels og noen barer – så utrolig snilt gjort. Fikk klapp på skuldra, et par «high fives» og gode ord med meg på veien – nok en flott gest fra herlige ultraløpere.
Fra dette punktet var jeg «alene» i løypa. På veien oppover mot Skibergfjell smilte og lo jeg ofte – fikk et veldig godt råd om å smile så fort en negativ tanke snek seg inn i hodet. Jeg valgte å forebygge fordi den bakken oppover der er laaaaaaaang og til dels veeeeldig bratt!! I denne perioden hadde jeg også en klar tanke om at jeg skulle fullføre hele runden uansett om jeg rakk cutoff’en eller ikke – jeg skulle helt rundt!! Valget var der og da tatt – fra dette punktet hadde jeg ikke EN negativ tanke. Vel opp ved Skibergfjell slo jeg av en liten prat med de som var på post, og fikk beskjed om at det var sølete oppover. Gjett om da!! Skulle tro at en gjeng med neshorn hadde løpt her!! Men det plaget ikke meg nei, for jeg skulle opp og frem 🙂 På veien ned fra Skibergfjell forsto jeg at jeg ikke ville rekke cutoff’en – men sa til meg selv «du løper videre HELT TIL du blir fysisk tatt ut av konkurransen» Mantraet mitt var: «Det ordner seg for snille jenter» – «alt er mulig» Jeg vurderte også å spørre pent om jeg kunne få fortsette når jeg kom bort til matstasjonen der cutoff’en var. Før jeg rakk ned dit, så kom raceleder Tom Arne Akerholt kjørende mot meg. Han lurte på hvordan det gikk med meg. Jeg svarte som sant, at jeg ville fortsette å løpe uansett. Det gikk fint med meg – men var jo også veldig spent på om jeg ville bli tatt ut av løpet da… Hans neste setning fikk tårene mine til å piple fram – fordi han sa «du skal få lov til å fortsette» Og så sa han noe som jeg alltid kommer til å være så utrolig takknemlig for – og det var «du skal få finisherskjorte og medalje når du kommer over målstreken, og du bruker den tiden det tar rundt» Det var som musikk i mine ører! Beina hoppet av glede, tårene presset på og gleden var så enormt stor ❤ Der og da visste jeg at den finisherskjorta var MIN – JEG SKULLE til mål!!
Vi gjorde en avtale om at de frivillige fikk lov til å tre av og rydde opp – mens han fulgte meg rundt i løypa videre. De satte igjen drikke til meg på de toppene jeg enda ikke hadde vært innom, og jeg fikk beskjed om å få refleksvest og lykt av mine fine – for å kunne gå opp på den siste toppen i nattens mørk og mulme 🙂 🙂 Tom Arne kjørte litt fram og tilbake mens jeg løp/gikk vekselsvis videre. På veien ned fra Djupedalstjern (topp 6) begynte det å bli mørkt, og der på slutten av skogen så sto det en Herremann som ventet på meg. Kim Brede hadde hørt at jeg fikk fortsette, og bestemte seg for å finne meg i løypa og gi meg noen gode ord og litt oppmuntring på veien videre- jeg ble så utrolig rørt og glad! Jeg fikk fornyet motivasjon og hadde fornyet energi når han kjørte videre og ønsket meg lykke til videre 🙂 Helt fantastisk gjort av han!
Etter hvert så nærmet jeg meg den siste toppen, nemlig Ravnåskollen. Da var beina sure og modne for å legge seg i en krøll. Men adrenalinet i kroppen var høyt, var jo UNDER 10 km til Hof Hallen – dette MÅTTE gjennomføres – Snaaaaart inne!! Det å gå opp på den siste toppen, og samtidig vite at jeg var like ved å nå et sinnsykt hårete mål satt for et helt år tilbake – det gjorde noe med meg. Tårene trillet mens jeg jublet og sang når jeg endelig nådde den siste toppen. Der oppe i mørket danset jeg og sang – mens mitt indre sa «Jeg er så sinnsykt råååå» Der og da følte jeg meg tøffere enn toget folkens 🙂 Når jeg omsider kom ned fra toppen igejn, så klarte jeg ikke å stoppe og smile – jeg måtte stadig si «YEES» og hoppe litt rundt.. hehe.. LITT sliten og VELDIG lykkelig kan man si. Når jeg kom ned til Vikevannet (ca 1,5-2 km fra mål) så sto Espen og Mathias der sammen med Susanne som hadde løpt 46 km før på dagen, sønnen hennes og Tom Arne – har aldri vært så glad for en heiagjeng som da. Jeg begynte virkelig å kjenne det i kroppen og i beina! Jeg ble så glad og så klar for å avslutte løpet med stil når Mathias ville løpe resten av veien sammen med meg ❤ Vi løp hånd i hånd i mørket sammen mens vi pratet om litt av det han hadde tenkt på i løpet av dagen. Han sa han var så stolt av meg, og at han var så glad for å se at jeg ville klare det. Slike ord betyr så mye på slutten av en så lang dag, og det å være en stjerne i sitt barns øyne er noe av det største som kan skje i livet ❤
Espen møtte oss i krysset nedenfor Hof fengsel og derifra gikk vi tre sammen – hånd i hånd. En fantastisk slutt på en helt utrolig tøff dag. En slutt som gav meg tårer i øynene! De siste meterne inn mot mål løp jeg alene, for så å bli møtt av raceleder, Susanne og hennes sønn + 2 av mine fine. Det å gå over målstreken der oppe ved Hof Hallen, rett før midnatt (etter å ha vært ute i løypa i 14 timer og 56 min) var helt magisk og litt av et eventyr 🙂 Dette Ultraløpet er det tøffeste jeg har deltatt på, fysisk og mentalt. Det å få medaljen min, og den utrolig fine svarte finisherskjorta – det var nesten helt uvirkelig, samtidig som det var så enormt stort!! Lykkefølelsen kom boblende frem – og jeg svevde på en stoooor rosa sky.. hehehe..
Jeg vil rette verdens største takk til Tom Arne Akerholt og hele hans team av frivillige – Hof Toppers Duathlon og Ultraløp er et av de flotteste arrangementene jeg har vært med på, og et arrangement jeg stadig kommer tilbake til. Kan anbefale det på det sterkeste til alle dere der ute! Tusen takk til alle mine fine – Espen, Oliver og Mathias. Dere er mitt alt, og grunnen til at livet mitt er så bra. Dere heier meg fram og gleder dere sammen med meg ❤ Tusen takk til en herlig, tålmodig og utrolig dyktig løpecoach – Sondre Amdahl, som har hjulpet meg til å fullføre et sinnsykt hårete mål 🙂 Tusen takk for alle gode og oppmuntrende ord fra deltagere, frivillige og venner der ute i løypa. Løpinga blir enda mer magisk når den deles med så fantastiske mennesker.
Da har jeg 3 av 4 finisherskjorter i regi av Hof Toppers. Det betyr at jeg mangler en skjorte for å gjøre samlingen min komplett. Det betyr bare at jeg kommer igjen i 2017, og denne gangen er jeg ute etter den hvite ultraløp finisherskjorta!! Vi ses neste år 🙂
Til slutt kan jeg tilføye at Norsk Tourette Forening, Vestfold fylkeslag får 3 kr pr km jeg løp på Hof Toppers, dvs 225,-
Unni
unnisunivers 